Forklaring eller utspørring: to veier inn i et vanskelig tema

Når en gjest skal forklare et komplekst tema, står du som intervjuer overfor et valg som ofte tas uten at man merker det. Den ene veien kaller jeg veiviseren: du bygger samtalen så gjesten får forklare i en logisk rekkefølge, fra grunnbegrepene og oppover. Den andre er utspørreren: du stiller skarpe, kontrollerende spørsmål for å teste om påstandene holder, og lar rekkefølgen styres av hva som virker svakest.

I kurset ser vi begge i praksis, med fiktive og politisk nøytrale case. Deltakerne spiller vekselvis intervjuer og gjest, og vi tar opp samtalene for gjennomgang. Det som overrasker mange, er hvor sterkt valget preger resten av programmet: tonen, tempoet og ikke minst hva seeren sitter igjen med etter tjue minutter.

I dette notatet sammenligner jeg de to veiene på det som betyr noe i et forklarende format, og avslutter med en anbefaling jeg står for som instruktør.

• Veiviseren styrer rekkefølgen og lar gjesten forklare
• Utspørreren styrer etter svakheter og tester påstander
• Begge kan gjøres nøytralt, men krever ulik forberedelse

Veiviseren starter med spørsmål som ber om definisjoner og eksempler. Hva menes egentlig med begrepet? Kan du ta et tilfelle fra hverdagen? Hva skjer først, og hva skjer deretter? Spørsmålene er enkle med vilje, fordi de gir gjesten rom til å bygge forklaringen selv, og fordi seeren som ikke kan temaet, trenger akkurat den rekkefølgen.

Styrken er at samtalen får struktur. Du kan skissere tre eller fire delspørsmål på forhånd og la oppfølgingsspørsmålene bare fylle ut hull. Svakheten er at du kan bli for medgjørlig. Hvis gjesten bruker et fagord uten å forklare det, må du selv bryte inn og be om en enklere versjon, ellers fortsetter samtalen over hodet på seerne.

Veiviseren krever derfor aktiv lytting, ikke bare en pen spørsmålsliste. Du må høre etter det som er uklart, og tørre å si at du ikke forsto.

• Start med definisjon og et konkret eksempel
• Be om fagord på hverdagsspråk underveis
• Oppsummer kort etter hver delforklaring

Utspørreren stiller korte, presise spørsmål som krever at gjesten står ved det som sies. Hva er grunnlaget for den påstanden? Hvem er uenig, og hvorfor? Dette er nyttig der saken er omstridt eller der gjesten har noe å vinne på å fremstå sikker. Metoden bygger på godt kildearbeid, for du må vite nok til å kunne stille spørsmålet.

Prisen er at forklaringen ofte blir fragmentert. Gjesten bruker energi på å forsvare seg i stedet for å forklare, og seeren får svar på enkeltpunkter uten å få sammenhengen. I et format som skal gjøre noe forståelig, kan det bli en samtale som høres grundig ut, men som lærer bort lite.

Utspørring kan også lett skli over i å ta side. Det er en risiko vi tar på alvor i kurset, fordi nøytralitet er en av grunnverdiene våre og en forutsetning for tillit.

• Krever solid forarbeid og kildekunnskap
• Gir presisjon, men kan splitte forklaringen
• Øker risikoen for å fremstå som å ta side

Hvis målet er forståelse, er det seerens situasjon som avgjør. En voksen som ser programmet i en pause, kan ikke spole tilbake og spørre. Hen trenger at begrepene kommer i rekkefølge, at ett nytt begrep introduseres om gangen, og at samtalen en gang iblant stopper for å sammenfatte.

Her har veiviseren et klart forsprang. Likevel er det en misforståelse at forklarende intervjuer må være myke. De beste samtalene vi har sett i øvelsene, er veiviserintervjuer med innebygde kontrollspørsmål: etter hver forklaring spør intervjueren hva som ville være tegn på at det ikke stemmer, eller hva fagfolk er uenige om.

Det gir en samtale som både er lett å følge og ærlig om usikkerhet, uten at du må gå inn i rollen som motpart til gjesten.

• Ett nytt begrep om gangen
• Korte sammenfatninger midt i samtalen
• Kontrollspørsmål som svar på tvil, ikke angrep

I modulen om forklarende intervjuer gjør vi en to-trinns øvelse. Først intervjuer du en medkursdeltaker om et fiktivt, nøytralt tema med veiviserens metode, og du får oppgaven å lage en liste med fire delspørsmål på forhånd. Deretter gjentar du intervjuet med utspørrerens metode, og vi sammenligner opptakene side om side.

Mange oppdager at de er naturlig mest komfortable med den ene veien, og at den andre krever bevisst trening. Det er greit. Poenget er å kunne velge, ikke å ha en fast stil. Underveis bruker vi en enkel sjekkliste: forsto en utenforstående dette? Ble gjesten gitt tid? Ble noe forklart to ganger fordi det var uklart første gang?

Tilbakemeldingen kommer fra meg og fra de andre deltakerne, med utgangspunkt i det som faktisk ble sagt.

• Intervju samme tema to ganger med ulik metode
• Lag fire delspørsmål før opptaket
• Se opptaket sammen og bruk sjekklisten

Begynn med veiviseren. Den bygger de ferdighetene alt annet hviler på: å forstå et tema godt nok til å dele det opp, å lytte etter det som er uklart, og å gi gjesten en struktur å forklare innenfor. Utspørring uten det fundamentet blir ofte bare hardhet, og seeren lærer lite.

Når veiviseren sitter, legger du til utspørrerens verktøy som krydder, ikke som hovedrett. Et par målrettede kontrollspørsmål per intervju gir deg presisjonen uten at samtalen mister sammenhengen. Slik forener du de to veiene i stedet for å velge mellom dem for godt.

Dette er en anbefaling for læring og øving. Hvilken metode som passer i en konkret sak, avhenger alltid av temaet, gjesten og formatet.